Snart juleferie!

I morgen begynner den fineste måneden!

Jeg gleder meg veldig til juleferie, med konserter, julebord og masse familiekos.

Og vakkert og hvitt vintervær... :)

Kjære Tine II

Jeg fortsetter like gjerne med et nytt innlegg om meieriprodukter (når jeg likevel var igang), denne gangen Cultura. I dag kom det et bud på døra mi, med en liten pose fra Synovate. Jeg hadde nemlig sagt ja til å prøvesmake litt kulturmelk for dem. Etter å ha lest vedlagte instruksjoner om hvordan gjennomføre testen, var det bare å sette igang. Første spørsmål: "På en skala fra 1 til 10, der 1 er ekstremt vondt og 10 er ekstremt godt, hvor vil du plassere den Cultura varianten du nå har smakt?" (Synovates orddelingsfeil (man siterer da riktig, gjør man ikke?)) Det var heldigvis ingen av smakene som var ekstremt vonde, men jeg har lært at det kan være ganske stor forskjell på Cultura med jordbærsmak!

Kjære Tine

Først vil jeg rose dere for en tv-reklame jeg liker veldig godt, nemlig yoghurtreklamen med Briskebylåta "This is propaganda" i bakgrunnen og en masse overdreven bruk av reklametriks og, ja, propaganda, for jeg må innrømme at jeg virkelig liker å få det inn med teskje.

Når det er sagt: jeg skulle så gjerne ønske at yoghurtbegrene deres var laget på en måte som gjorde det mulig å få med seg all yoghurten! Det er med et lite stikk at jeg alltid må kaste begeret med deilige, fristende yoghurtrester i bunnen. Tunga mi er dessverre ikke lang nok til å løse dette problemet. Nå er kanskje ikke dette en stor sak sammenliknet med for eksempel majonesen i majonestuben

, ketsjupen i flaska, eller, enda mer nærliggende i denne sammenhengen, surmelka langs innsiden av kartongen. Men det er noe med den jogurten som føles så meningsløst. Det synes så tydelig, liksom.

Det var bare det.

Ja til yoghurt!

Mvh

Åste

Veggen

Ingvild og jeg har en bitteliten gang mellom rommene våre. "Hadde det ikke vært gøy å gjøre noe med denne gangen?", sa Ingvild, og vips begynte en idé å ta form. Vårt eget prosjekt, på en helt vanlig onsdag! Noen ganger er et lite hverdagsprosjekt akkurat det man trenger, for å føle at kreativiteten får blomstre og at både kroppen og hjernen blir brukt, med et veldig synlig resultat. Jeg ser det hver morgen!:)

En liten vegg i en liten gang.

Aviser, maling og stige er på plass.

Fargen heter Kiwi.

Da var det bare å være kreative - på blankt lerret!

Presisjon er viktig.

En vegg full av blyantstreker.

Da er det bare å male oppå.

Motivet begynner å ta form!

Ingvild legger siste hånd på verket...

Ferdig! Noe som kjenner sangen?

Her er hovedsakene våre.

Noen ganger kan overgangen fra en nyhetssak til en annen være ufrivillig komisk, litt pussig eller rett og slett upassende. På vei til Blindern i dag hørte jeg på Nyhetsmorgen på P2. Anne Grosvold sa "Vi må bry oss!" om den stakkars mannen som lå død i leiligheten sin i to år. Neste sak: amerikansk overvåkning på norsk jord. Ytterpunkter er uansett ikke bra, vi skal altså verken bry oss for lite eller for mye.

Vel framme på Blindern gikk jeg rett inn på masterstudentenes kjøkken. For en tid tilbake stod det i Universitas at den viktigste jobben under studiene skjer i kantina - vi knytter kontakter. Noen ganger er man så heldig å få både sosiale kontakter og forskning på en gang - i kjøleskapet på kjøkkenet fant jeg diverse melkekartonger som burde vært fjernet for lenge siden, den eldste var fem måneder gammel. Her snakker vi spennende observasjon! Melka var skilt brutalt, til en blank væske og en hvit klump i bunnen. Lukta gjorde meg takknemlig for at nesa stort sett er spart for ekstremene.

Med nesa ned i diverse melkekartonger, gikk tankene til Nyhetsmorgen igjen, og til dem som fant den stakkars mannen som var holdbar til 2008. Enten det gjelder naboen eller kjøleskapet: det er lov å bry seg! Heldigvis er det ikke noe kamera på kjøkkenet ennå. Såvidt jeg vet...

Faceflørt

"Han adda meg på Face, da, og jeg kunne ikke akkurat ignora, så da confirma jeg. Og da fikk jeg invite til den eventen hans, og jeg satte meg på maybe attending, må jo være litt hard to get. Men altså, etter denne festen tagga han meg i et bilde på wallen sin, og jeg bare shit! Nå ser alle at jeg var der! Før jeg hadde tenkt meg om hadde jeg "like"-a bildet, og plutselig var han på chatten! Ah, han er så nice, håper det blir date snart. Du får update i morgen!"

Hurra for språk i endring!

Helga på S

- Sangtime med Nina på fredag, både gøy og nyttig. Noen ganger hjelper det å få noen andres syn på tingene.

- Sofakos med samboerne, gullrekka og sjokolade!

- Shopping med de samme samboerne på lørdag. Ny parfyme, nå lukter jeg endelig godt!:)

- Superlørdag hos Inger, god mat og rødvin. Mmmmm!

- Sykkeltur til strålende Sognsvann i søndagens herlige høstvær. Hva gjør det vel at det er så mye mørkt, når det er så fint når det er lyst?

- Scholakonsert i Gamle Aker kirke, en vakker og stemningsfull opplevelse!

Håper dere hadde en fin helg også!

Stein

For noen uker siden var jeg en tur i vakre Roma. Roma har veldig mye stein. Stein er et materiale som varer lenge (for utfyllende informasjon, vennligst ta kontakt med samboeren min som studerer geofysikk...), og byen har derfor utrolig mye gammel stein å ta vare på. Og å vise fram.

Hva har vi å vise fram, da? Vi har også mye stein. Urørt av menneskehender (hvertfall nesten), ikke hugget ut og formet av store kunstnere, men av jorda selv. Av tida, vannet, isen. Det er også flott.

Hurrungane er vakrere enn noen katedral, spør du meg...

Det er lenge siden 1. juni...

... nesten fem måneder, faktisk. Noen ganger kjennes det som om dagene ligger litt foran meg, og viser meg med bremselys og blinklys hva som skal skje. Kan jeg ikke sitte i førersetet selv?

Nå gjør jeg et lite forsøk på nettopp det, jeg skal nemlig tilbake til bloggen!
Jeg lover å skrive hvis dere lover å lese. Hvertfall en gang iblant...

Dette ble et bitte lite innlegg. Jeg ville bare si takk for sist.
Og så kan jeg jo komme med et lite hverdagstips: velg en annen vei enn du pleier når du skal hjem i dag! Kanskje ser du noe fint... :)

Dagens ord: brus.

Jeg er en flaske brus.

Det begynner helt nede i magen.

Boblende, kriblende, susende.

Det stiger mot overflaten.

Små trillende bobler.

Utløst av søte smilende solstråler.

Lett i hodet...

Varm i kroppen...

En kilende latter lurer i magen et sted.

Snart renner det over!

SOMMER! :D

Selvskap

Det som bare var en skrivefeil i forbifarten, ble til et ord jeg egentlig likte ganske godt. Noen ganger trenger man et ord som beskriver det å være alene uten å være ensom. Gleden ved å tusle en tur, lese en bok, høre på fin musikk eller gå på kafé og kikke på rare mennesker, i sitt eget selvskap, kan være stor.

For mye selvskap er ikke bra. Mange mennesker er veldig ensomme, det skal man ikke glemme. Men noen ganger er det viktig å være alene med tankene, slappe av og kjenne skikkelig godt etter: har jeg det bra? Uansett hva svaret måtte være, så er det viktig å spørre.

Andre ganger skal man ikke kjenne etter noe som helst, bare la tankene fly, leve seg inn i en god historie, eller glemme tid og sted og bare være. Ha en strålende tirsdag - jeg skal i teselvskap!:)

Reke

Dagens ord: reke.

Reke har tre betydninger,

1) krepsdyr av typen Natantia,

2) skuffe eller spade,

3) drive, slenge, farte.

Den første betydningen kan ha sin opprinnelse i den tredje!

I går var årsførste av en veldig fin sommersyssel - reker og hvitvin! Det er smaken av sommer.

Senere på kvelden var det pub-til-pub-runde, hvor man reker omkring fra sted til sted, med få mål og mye mening. Mer hvitvin. Bra folk.

Definisjon nummer tre er jo litt det samme som å være på loffen. Og loffen er slett ikke uten betydning for definisjon nummer én heller!

Anbefaler å reke på loffen i helga. God pinse!:)

Potensial

Da jeg syklet hjem fra Blindern i dag, datt dette ordet ned i hodet på meg.

Potensial.

Hva betyr det egentlig for oss? Er det noe man skal finne, hente ut, gripe tak i og utvikle? Er det en slags inspirator, i en prosess mot et bedre selv? Men kanskje samtidig en frustrerende påminnelse om vår egen utilstrekkelighet, fordi vi aldri vil nå et punkt hvor vi er den beste vi har mulighet til å være? Er kanskje det potensielle i oss en nødvendighet, fordi vi, den dagen vi ikke har mer av det, har tapt? Eller har vi vunnet?

Et menneske vil alltid ha potensialet i seg, til utvikling den ene eller andre veien. Noe annet er bare et tenkt tilfelle, for hvordan i all verden skulle noen kunne nå en absolutt topp, "runde" seg selv, som et tv-spill med brett og baner? Selv Bach og Einstein må ha hatt mye å gå på, kanskje til og med mer enn oss andre dødelige. Jo mer du vet og kan, jo mer vet du at du ikke vet og kan, heter det. Hvor mye kan egentlig ett menneske kunne i løpet av et liv?

Jeg lurer på hva som ligger latent i meg? Jeg gleder meg til å finne det ut. Om jeg så bare skulle finne en brøkdel av det. Det er jo egentlig en deilig tanke, at man kan strekke seg så langt man vil, mot ny kunnskap, ny viten, nye evner, og det vil aldri ta slutt. Samtidig er det noen ganger fristende å ikke ville innse hvor lite vi egentlig vet.

Da kan man ta seg en is i sola. Det er helt greit.

Hurra!

17. mai har alltid vært en helt spesiell dag.

Vi ere en nasjon vi med,

vi små, en alen lange.

Vårt fedreland vi frydes ved,

og vi, vi ere mange!

Vårt hjerte vet, vårt øye ser

hvor godt og vakkert Norge er.

Vår tunge kan en sang blant fler

av Norges æressange.

Gratulerer med morgendagen, alle sammen!

Ser ut vinduet...

Jeg er glad i utendørs.

Jeg er midt i en hjemmeeksamensperiode, og sitter inne og arrangerer for storband mesteparten av dagen. Da hender det man drømmer seg bort, og ønsker at man kunne være et helt annet sted. Ikke sjelden drømmer jeg om å være utendørs.

For eksempel her, på Tjøme for to uker siden.

Eller her, på Frognerseteren på fredag.

Snart er det sommer og uteliv!:)

Nyt

Jeg er overbevist om at livet blir et bedre sted om man handler mat på tom mage.

Italia

Jul

Nesa i en bok

Jeg var på loppemarked i går, og fant tre nye bøker jeg gleder meg til å begynne å lese. Problemet er bare at jeg har to bøker liggende på nattbordet allerede, som jeg føler jeg aldri blir ferdig med. Skulle ønske jeg hadde mer tid til å lese! I dagens Aftenposten leser jeg om romanfigurer og hva det er ved dem som treffer oss. Hvorfor liker vi så godt å leve oss inn i livene til disse menneskene som ikke engang eksisterer?

Tekstens utgangspunkt er den nye boka “Why do we care about literary characters?” av Blakey Vermule. Hun skriver at vi har et behov for sladder, som er grunnen til at mange sluker blader og nettsider om artister, politikere og skuespillere. Romankarakterer dekker det samme behovet, mener hun, fordi det i begge tilfeller dreier seg om mennesker vi aldri kommer til å møte.

“Når vi leser om en person som utfører en handling, aktiviserer vi den delen av vår egen hjerne som vi bruker når vi selv gjør den samme handlingen”. På den måten lever vi oss inn i historien. Det er helt nødvendig for oss å prøve å tolke og forstå hva andre mennesker tenker og føler, og vi gjør det hele tiden. Det gir også en tilfredsstillelse å tolke mennesker og situasjoner riktig.

I fiksjonslitteratur får vi både sladder om spennende mennesker, vi får deres innerste følelser på sølvfat, og vi får den gode følelsen av å forstå dem på et dypere plan. Tunge og komplekse karakterer gir god sosial trening og kanskje en innsikt i hvordan vi selv er som mennesker, mens lett underholdningslitteratur gir oss mennesker som det er lettere å forholde seg til enn dem i det virkelige liv.

Dette gir mening, synes jeg. Jeg kjenner selv hvor godt jeg liker å leve meg inn i historiene, og hvordan jeg føler jeg blir kjent med karakterene og kanskje også glad i dem på en helt spesiell måte. Jeg har sittet og grått meg gjennom side etter side i Harry Potter, selv etter å ha lest det samme flere ganger før. Jeg har vært så oppslukt i en historie, at jeg glemmer hvor jeg er og at tida går. Uansett hva det kommer av, så er det en god følelse å rømme fra virkeligheten en liten stund.

Tror jammen jeg skal lese litt, jeg... God søndag!

En sånn dag...

Denne lille stakkaren fant jeg i fjor høst. Føler den treffer min egen følelse i dag, jeg henger liksom litt sånn med hodet... Vet ikke helt hvorfor. Kanskje er det været? Kanskje er det blodmangel? Jeg var i Blodbanken på tirsdag, noe som gjerne resulterer i et par litt slappe dager. Men det er verdt det! For en fin ting å gjøre!

Tipper det bare er en sånn dag... Når man ikke er motivert for noe som helst, og bare vil sitte under et teppe og drikke te og se dårlige serier på tv.

Jeg drømmer meg tilbake til påska, tenk at dette var på søndag! Nå er snøen ute av syne og ute av sinn... All gammel skitt kommer fram...

Men at snøen er borte, betyr tross alt at trærne snart er lysegrønne, og at de varme og gode vårdagene nærmer seg. Jeg har kjøpt ny sykkel i dag! Gleder meg til fine turer, til Bygdøy, Marka og Botanisk hage.

Helga skal dessuten fylles med vakker sang. Jeg gleder meg veldig til konsert i morgen kveld. Hva skulle jeg gjort uten sangen?

Jeg tenkte litt på dette med tid...

I går var klokka elleve da jeg våkna klokka ti. Det skjer hvert år. Jeg blir litt snurt av å miste en hel time, men så får jeg den jo tilbake til høsten. Det er så hyggelig med sommertid! Våren er her på ordentlig, og ettermiddagskaffen kan snart nytes på balkongen i bakgården! Før vi vet ordet av det er parken full av engangsgriller og tomme ølbokser nok en gang. Ah!

Jeg var på søndagstur med foreldrene mine i går. Vi tusla opp til Vealøs, tv-tårnet øst for Skien, brant bål og stekte pinnebrød. Jeg var åtte år igjen. Rart hvordan jeg alltid føler meg litt som et barn når jeg kommer hjem til barndomshjemmet! Eller, kanskje ikke egentlig, når jeg tenker meg om...

Det som derimot er rart, er at mormor også føler seg litt som et barn. Da jeg besøkte henne i helga, var hun egentlig på vei ut for å besøke foreldrene sine, det var jo så lenge siden hun hadde sett dem. Det stemmer jo, forsåvidt...

Tid er rart. Jeg var på kafe med noen venninner i dag, og vi snakket om framtida. Det er noe rart med framtida, den er jo bare tåkete og ganske omtrentlig. Vi kan jo regne det som ganske sikkert at vi får søndagens time tilbake om et halvt år. Verden er akkurat den samme etter femten år, når man brenner bål i skogen. Og sannsynligvis kommer det en dag når mormor ikke lenger vet hvem jeg er når jeg kommer på besøk. Men jeg vet ikke.

Det eneste vi vet, er at framtida kommer én dag av gangen. Mer trenger vi kanskje ikke å vite?

Morgenstund...

Noen dager er det umulig å komme i gang med noe som helst... Klokka er over ti, og jeg sitter fremdeles i pysjen! Været er så grått, skyene ligger helt nede på tretoppene i parken, og det ser skikkelig surt ut på menneskene som går forbi.

Lurer på om jeg skal lese eller trene, og har egentlig ikke lyst til noen av delene. Istedenfor sitter jeg her og drømmer om påskeferie, ser på bilder fra påska i fjor, og gleder meg til å reise hjem om bare en liten uke.

Krokus i hagen

Mølen

Heldigvis er det mye fint som skal skje, så uka kommer til å fly forbi. Før jeg vet ordet av det sitter jeg i Skien og ser på krim sammen med mamma... :)

Ha en strålende helg, alle sammen!

Rart

Alle liv må slutte en gang.

Denne lille krabaten takket for seg i dag.

Jeg irriterte meg ofte over at han sikla sånn når han koste seg.

Og at han aldri ble bra på bilder, fordi han alltid kom løpende når jeg satte meg ned med kameraet.

Han ville jo bare hilse på.

Vakre, lille Lurven slipper å ha mer vondt. Det er det viktigste...

Ord, ord, ord

Ei venninne gjorde meg oppmerksom på følgende finurlighet for en liten stund siden:

Kornslaget rug heter rye på engelsk.

Og hva er det norske ordet rye på engelsk? Jo, rug!

Ah, språk! Slutter aldri å fascinere...

Salg

Jeg var på boksalg og kjøpte meg et verdensatlas!

Hele jorda på tilbud til 69 kroner.

Jeg har lært masse allerede, for eksempel at verdens nest største øy heter Ny-Guinea og er delt i to mellom Papua-Ny-Guinea og Indonesia. Dessuten fant jeg plutselig en liten flik av Russland som har forvilla seg bort mellom Litauen og Polen. Hvorfor har jeg ikke visst om den? Jeg oppdager stadig hvor lite jeg egentlig vet om denne kloden vi tusler rundt på...

Ta en titt på verden en dag, man kan nemlig reise langt og fremdeles være hjemme i sofaen. Kanskje lærer du noe nytt på reisen?

Jeg fant noen gamle bilder...

Da jeg våkna i dag snødde det igjen store filler utenfor vinduet mitt. Det var en sånn god lørdagsmorgen, hvor man kan bli liggende under dyna så lenge man vil, og bare la tankene seile sin egen sjø, før man til slutt velger å stå opp, koke egg og kaffe, og finne dagens avis på dørmatta. Helgefryd!

Denne dagen landa øynene på toppen av skapet mitt. Der står det nemlig to fotoalbumer, som jeg ikke har sett i på år og dag. Jeg bestemte meg for å ta en titt i dag, og tusle nedover Memory Lane mens helgeroen ligger over meg og bygården min.

Minnene strømmer på! Det første albumet fikk jeg i gave av min kjære venn Kristin, som jeg delte rom med på folkehøgskole i Molde for fire år siden. Og tenk, nå bor vi sammen igjen! Hele året har hun samlet mellom to permer, det er sånt som gir minnene fart...

Moldefjorden

Egypt

Mellom permene i det andre albumet finnes en reise fra Lindesnes til Nordkapp, på kryss og tvers i et år. Fire jenter i en bil, på vei til alle landets kriker og kroker for å spille og synge i gymsaler og klasserom fra nord til sør. For en opplevelse!

Lindesnes

Finnmark

Minner er gøy!

Filler

Filler faller fra himmelen, som ut av ingenting daler de sakte og lydløst mot meg. Jeg legger hodet bakover og kjenner prikkingen mot ansiktet, det er kaldt og rart. Som å bade i vannsprederen i sakte film, bare mykere.

Noen ganger må man ut i skogen og stillheten. La de store snøfillene treffe huden isende mykt. Himmelens korrekturlakk dekker alle tankene for en liten stund, stryker over og gir blanke ark, som gir plass for nye tanker. Tilbake i byen finner jeg menneskene, lydene og tingene, “farjestifter tel”, som fyller hodet og får tida til å suse avsted.

I skogen går alt litt langsommere, når himmelen faller ned.

Helga på B

- Brrr, for et vær! Perfekt for innekos:) (i dag er det bedre, må tusle en tur senere...)

- Bollebaking, med strålende resultat, typisk at ingen er hjemme akkurat da...

- apropos: Bare jeg som er hjemme i helga. Ganske Behagelig egentlig... (men det blir koselig å få dere hjem igjen, jenter...)

- Bygård med uling i pipa - vinterstormstemning...

- ny Bok, en av Jan Kjærstad denne gangen.

- ny Bukse (takk for hjelpen, Ane)!

- Brus i kjøleskapet (takk, Nina)! Det skjer ikke for ofte...

- åja, Brunost på Bollene (takk, Kristin)! Mmmm...

- på Besøk hos Ane, god mat og god prat:)

- Blåsearringssøndag. Et fiktivt storband skal sysselsettes i dag...:)

(Bildet kan dessverre ikke vise lukt, smak, konsistens eller følelsen av myk deig mellom hendene...)

Mon tro...

Hvilken betydning har jeg for verden rundt meg? Er jeg ikke egentlig overflødig som et levende vesen på jorda? Betyr det noe at jeg finnes? For folk som kjenner meg, så hadde det jo betydd noe om jeg plutselig ble borte, men det hadde ikke hatt noe å si til eller fra dersom jeg aldri hadde vært innom verden i utgangspunktet. Kanskje det ikke finnes noen hensikt ved min tilstedeværelse, min eksistens, min person? Er ikke det en deprimerende tanke?

Den får meg i alle fall til å tenke på hva folk gjør for å finne mening i tilværelsen. For mange er ideen om en allmektig skaper en nødvendighet for å finne den meningen. En gud som har skapt hver og en av oss, som elsker oss og har en intensjon med hvert eneste menneske han setter her på jordens overflate. De lever sine liv for ham, følger hans bud og føler hans nærvær og trygghet. De trenger ikke en ytterligere forklaring på livets gang enn den religionen kan tilby. Det følger med en hel pakke, som inneholder en forklaring på hvor vi kommer fra, hva vil skal gjøre mens vi er her, og hva som skjer etterpå. Menneskene som tror, kan stå sammen om å tilbe og takke sin skaper, kjenne et fellesskap og en trygghet i sin tro på at han er med i alle livets store og små begivenheter.

Hva da med meg? Hva finner jeg mening i, når jeg ikke klarer å finne ro i den forklaringen som de troende har? Hvordan forklarer jeg alt dette, eller trenger jeg kanskje ikke en forklaring i det hele tatt? Hva sier jeg til meg selv de dagene jeg føler at tilværelsen mangler mening?

Jo, da tenker jeg at dette kanskje er alt jeg får, men det er jammen ikke lite! Tenk på alt livet har å tilby! Ja vel, så høres jeg kanskje ung og naiv ut når jeg sier at livet er mye lengre enn vi ofte tenker, men jeg tror det er noe i det. Mange gamle er veldig fornøyde med livet de har levd, de er “mette av dage”, som man sier. De ser på nye generasjoner, ofte sine egne barn og deres barn igjen, som har lært av dem og blitt voksne, reflekterte mennesker. De tenker kanskje at det er en slags måte å leve videre på, gjennom påvirkningen de har hatt på unge menneskers liv, og gjennom minnene de tar med seg videre. Kanskje er det nok?

I kveld skal jeg besøke klosteret på Majorstua i Oslo.

Jeg skal møte mennesker som lever med og for en Gud.

De har en tro jeg har stor respekt og ydmykhet overfor.

Jeg tror vel også på noe.

På solas livgivende kraft.

På musikkens evne til å gi mening og glede i tilværelsen.

På årstidenes evige kretsløp.

På menneskenes verdi, potensial og ansvar.

Hva tror du på?

Luksus

I min New Oxford American Dictionary står det følgende om “luxury”: The state of great comfort and extravagant living.

De siste dagene kan beskrives som luksus. Noen netter på hotell, flereretters middager, på restaurant flere ganger om dagen... “Sauementaliteten” som oppstår når noen ordner og fikser alt for meg, og jeg bare trenger å følge flokken for å bli oppvartet. Å ikke måtte eller skulle noe som helst, bare nyte, glede meg over livet og opplevelsene, glede meg over de flotte menneskene som nyter sammen med meg. Det er luksus.

Stockholm by night

Plutselig var jeg tilbake i virkeligheten, men likevel ikke helt. Litt luksus i hverdagen er ikke å forakte. En tirsdagslunsj på Bristol, for eksempel. En følelse av å være i en film, i en atmosfære så langt fra kantina på Blindern som man kommer, nesten. Byens høyeste smørbrød, en kanne med deilig svart kaffe, taffelmusikk og dype skinnmøbler. Luksus.

Livet er som en sjokoladeeske. Søtt og godt!

Scener fra en bygård

Jeg bor i en gammel bygård i Oslo, en sånn med flere stuer på rad, pikeværelse ved kjøkkenet og store, forseggjorte trappeoppganger. Bygningen er fra en tid hvor byen var mye mindre enn i dag, den lå en gang i utkanten, i en slags forstad, og bygårdene forandrer seg jo lenger unna Karl Johan du kommer. Det er ikke mange år siden området rundt universitetet bare var jorder.

(Bilde herfra)

I bygårdene er det mange som har utsikt rett inn i andres bygårder, inn i andres stuer og soverom, inn i andres hverdager. Det er en studie av mennesker, der de er seg selv, hjemme i tryggheten, sammen med dem de liker aller best. Selv har jeg vinduer mot en park, med store trær og små veier. Det er bedre enn en hvilken som helst stue, for parken er full av liv, en deilig blanding av naturens endringer gjennom ukene, og menneskenes trofaste bruk av den grønne lunga, til jogging, trilletur, lufting av bikkja, skravletur med venner, eller bare en hyggelig vei fra A til B.

I går morges så jeg ut i parken, og der stod det en mann. Han hadde vinterjakke og bag over skulderen, han så ut som byfolk flest, på vei til jobb på morgenkvisten. Det rare var at han stod der midt i krysset - og pussa tennene! Jeg måtte undre meg over hvorfor han stod sånn, det er jo ikke noe man ser hver dag. Kanskje hadde han dårlig tid? Han så fryktelig avslappa og lite stressa ut, pussa nøye hver jeksel som om han stod hjemme på badet. Kanskje var han kasta ut av kona? Men likevel - pusse tenner i parken? Kanskje han var på vei til tannlegen? Men hvorfor ikke pusse tennene der? Noen som har noen bedre forslag?

I morgen drar jeg på bytur til söta bror, og jeg håper jeg finner både bygårder og byparker, som både gleder og overrasker meg. Ha en fin helg så lenge!:)

Menneskets beste venn

I dagens utgave av A-magasinet kan man lese om menneskenes forhold til dyrene. Journalist Ola Henmo har fulgt tre kalvers reise fra gård til butikk, tre av de heldige som levde på økologisk drevet gård, og som har hatt det godt det halve året de fikk leve. Under overskriften “Til å spise opp” tar han for seg forholdet vårt til husdyrene sammenliknet med det til kjæledyrene våre. Han siterer forfatter Jonathan Safran Foer, som “ironiserer over hvordan franskmenn elsker sine hunder, men spiser sine hester; spanjoler elsker sine hester, men spiser kuer; indere elsker sine kuer, men spiser (i likhet med en rekke andre folkeslag) hunder”. Hvorfor skal vi spise noen, og elske andre?

Jeg får en rar følelse i magen av å lese denne reportasjen. Litt på grunn av detaljerte beskrivelser av selve slakteprosessen, men mest fordi jeg ikke vet helt hvordan jeg skal reagere på det hele. Teksten kan opplyse om at nesten 85 000 dyr dør under transport til slakteri hvert år, at kylling og kalkun kan fraktes i opptil 12 timer ifølge reglene, og at vi nordmenn tenker minst på dyrevelferd av alle europeere når vi handler kjøtt. Det er store etiske spørsmål knyttet til dette, og jeg skal ikke forville meg for langt inn i temaet, det gir meg bare en litt vond smak i munnen neste gang jeg spiser kjøtt (noe jeg helt sikkert har godt av, hvorfor driver jeg og lukker øynene hele tida?). Det jeg derimot synes er filosofisk interessant og spennende, er hvordan vi kulturelt og historisk har så ulikt syn på ulike dyreslag og deres plass i livene våre. I barnehagen min hadde vi kyllinger som “kjæledyr”, selv om det hele tida var klart for oss at dette var skapninger vi stadig kunne finne på middagsbordet hjemme. Jeg har vokst opp med å være med veterinærmammaen min i fjøset, og klappa kalver og bar på grisunger. Jeg hadde så lyst på et lam i hagen jeg kunne kose med, de var jo så myke og fine. Hvorfor syntes jeg likevel at det var helt i orden å spise dem? Hvordan kan vi med god samvittighet pleie dem og passe på dem i noen måneder, før vi slakter og steker og sluker dem?

Jeg liker å tenke på Løvenes konge, en av barndommens aller beste filmer, hvor moralen er “lev og la leve”, eller “spis og bli spist”. Vi er alle del av livets sirkel, en evig runddans av biologiske prosesser. Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Kanskje er det et slikt evig liv vi har i vente, ved at våre kropper gir næring til blomstene på grava vår, som våre etterkommere steller med? Dette var kanskje en digresjon, men jeg prøver vel bare å rettferdiggjøre at jeg spiser kjøtt fra levende skapninger. Miljømessig sett er det ingen tvil om at vi bør produsere mindre kjøtt, og ikke forvente at det skal være så billig. Men veien derfra til vegetarianisme, er veldig lang for mange av oss, som alltid har hatt ulike typer kjøtt som en viktig og sentral del av kostholdet. Jeg hørte en fyr på radioen en gang, som var så glad i kjøtt at han sa “jeg blir heller kannibal enn vegetarianer”. En litt ekkel spøk, kanskje, men det sier jo noe om hvor glad vi er i et skikkelig kjøttstykke.

Kanskje blir det likevel vegetarpizza denne helga...

Murre (gammel og halvblind) sitter ved bordet...

...mens vi spiser oksetunge.

De små ting

Ofte er det viktig å huske å ta et steg tilbake, se "det store bildet", og få et overblikk over situasjonen, uansett hva det måtte være. Men noen ganger er det like viktig å gå nærmere, ta en skikkelig titt på de små tingene, om det så måtte bety at du mister overblikket et lite øyeblikk. Det er verdt det.

På hytta i juli

Jotunheimen i august

Hytta i januar