I dagens utgave av A-magasinet kan man lese om menneskenes forhold til dyrene. Journalist Ola Henmo har fulgt tre kalvers reise fra gård til butikk, tre av de heldige som levde på økologisk drevet gård, og som har hatt det godt det halve året de fikk leve. Under overskriften “Til å spise opp” tar han for seg forholdet vårt til husdyrene sammenliknet med det til kjæledyrene våre. Han siterer forfatter Jonathan Safran Foer, som “ironiserer over hvordan franskmenn elsker sine hunder, men spiser sine hester; spanjoler elsker sine hester, men spiser kuer; indere elsker sine kuer, men spiser (i likhet med en rekke andre folkeslag) hunder”. Hvorfor skal vi spise noen, og elske andre?
Jeg får en rar følelse i magen av å lese denne reportasjen. Litt på grunn av detaljerte beskrivelser av selve slakteprosessen, men mest fordi jeg ikke vet helt hvordan jeg skal reagere på det hele. Teksten kan opplyse om at nesten 85 000 dyr dør under transport til slakteri hvert år, at kylling og kalkun kan fraktes i opptil 12 timer ifølge reglene, og at vi nordmenn tenker minst på dyrevelferd av alle europeere når vi handler kjøtt. Det er store etiske spørsmål knyttet til dette, og jeg skal ikke forville meg for langt inn i temaet, det gir meg bare en litt vond smak i munnen neste gang jeg spiser kjøtt (noe jeg helt sikkert har godt av, hvorfor driver jeg og lukker øynene hele tida?). Det jeg derimot synes er filosofisk interessant og spennende, er hvordan vi kulturelt og historisk har så ulikt syn på ulike dyreslag og deres plass i livene våre. I barnehagen min hadde vi kyllinger som “kjæledyr”, selv om det hele tida var klart for oss at dette var skapninger vi stadig kunne finne på middagsbordet hjemme. Jeg har vokst opp med å være med veterinærmammaen min i fjøset, og klappa kalver og bar på grisunger. Jeg hadde så lyst på et lam i hagen jeg kunne kose med, de var jo så myke og fine. Hvorfor syntes jeg likevel at det var helt i orden å spise dem? Hvordan kan vi med god samvittighet pleie dem og passe på dem i noen måneder, før vi slakter og steker og sluker dem?
Jeg liker å tenke på Løvenes konge, en av barndommens aller beste filmer, hvor moralen er “lev og la leve”, eller “spis og bli spist”. Vi er alle del av livets sirkel, en evig runddans av biologiske prosesser. Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Kanskje er det et slikt evig liv vi har i vente, ved at våre kropper gir næring til blomstene på grava vår, som våre etterkommere steller med? Dette var kanskje en digresjon, men jeg prøver vel bare å rettferdiggjøre at jeg spiser kjøtt fra levende skapninger. Miljømessig sett er det ingen tvil om at vi bør produsere mindre kjøtt, og ikke forvente at det skal være så billig. Men veien derfra til vegetarianisme, er veldig lang for mange av oss, som alltid har hatt ulike typer kjøtt som en viktig og sentral del av kostholdet. Jeg hørte en fyr på radioen en gang, som var så glad i kjøtt at han sa “jeg blir heller kannibal enn vegetarianer”. En litt ekkel spøk, kanskje, men det sier jo noe om hvor glad vi er i et skikkelig kjøttstykke.
Kanskje blir det likevel vegetarpizza denne helga...
Murre (gammel og halvblind) sitter ved bordet...
...mens vi spiser oksetunge.
Aaaaw, fine Murre<3
SvarSlett