Jeg fant noen gamle bilder...

Da jeg våkna i dag snødde det igjen store filler utenfor vinduet mitt. Det var en sånn god lørdagsmorgen, hvor man kan bli liggende under dyna så lenge man vil, og bare la tankene seile sin egen sjø, før man til slutt velger å stå opp, koke egg og kaffe, og finne dagens avis på dørmatta. Helgefryd!

Denne dagen landa øynene på toppen av skapet mitt. Der står det nemlig to fotoalbumer, som jeg ikke har sett i på år og dag. Jeg bestemte meg for å ta en titt i dag, og tusle nedover Memory Lane mens helgeroen ligger over meg og bygården min.

Minnene strømmer på! Det første albumet fikk jeg i gave av min kjære venn Kristin, som jeg delte rom med på folkehøgskole i Molde for fire år siden. Og tenk, nå bor vi sammen igjen! Hele året har hun samlet mellom to permer, det er sånt som gir minnene fart...

Moldefjorden

Egypt

Mellom permene i det andre albumet finnes en reise fra Lindesnes til Nordkapp, på kryss og tvers i et år. Fire jenter i en bil, på vei til alle landets kriker og kroker for å spille og synge i gymsaler og klasserom fra nord til sør. For en opplevelse!

Lindesnes

Finnmark

Minner er gøy!

Filler

Filler faller fra himmelen, som ut av ingenting daler de sakte og lydløst mot meg. Jeg legger hodet bakover og kjenner prikkingen mot ansiktet, det er kaldt og rart. Som å bade i vannsprederen i sakte film, bare mykere.

Noen ganger må man ut i skogen og stillheten. La de store snøfillene treffe huden isende mykt. Himmelens korrekturlakk dekker alle tankene for en liten stund, stryker over og gir blanke ark, som gir plass for nye tanker. Tilbake i byen finner jeg menneskene, lydene og tingene, “farjestifter tel”, som fyller hodet og får tida til å suse avsted.

I skogen går alt litt langsommere, når himmelen faller ned.

Helga på B

- Brrr, for et vær! Perfekt for innekos:) (i dag er det bedre, må tusle en tur senere...)

- Bollebaking, med strålende resultat, typisk at ingen er hjemme akkurat da...

- apropos: Bare jeg som er hjemme i helga. Ganske Behagelig egentlig... (men det blir koselig å få dere hjem igjen, jenter...)

- Bygård med uling i pipa - vinterstormstemning...

- ny Bok, en av Jan Kjærstad denne gangen.

- ny Bukse (takk for hjelpen, Ane)!

- Brus i kjøleskapet (takk, Nina)! Det skjer ikke for ofte...

- åja, Brunost på Bollene (takk, Kristin)! Mmmm...

- på Besøk hos Ane, god mat og god prat:)

- Blåsearringssøndag. Et fiktivt storband skal sysselsettes i dag...:)

(Bildet kan dessverre ikke vise lukt, smak, konsistens eller følelsen av myk deig mellom hendene...)

Mon tro...

Hvilken betydning har jeg for verden rundt meg? Er jeg ikke egentlig overflødig som et levende vesen på jorda? Betyr det noe at jeg finnes? For folk som kjenner meg, så hadde det jo betydd noe om jeg plutselig ble borte, men det hadde ikke hatt noe å si til eller fra dersom jeg aldri hadde vært innom verden i utgangspunktet. Kanskje det ikke finnes noen hensikt ved min tilstedeværelse, min eksistens, min person? Er ikke det en deprimerende tanke?

Den får meg i alle fall til å tenke på hva folk gjør for å finne mening i tilværelsen. For mange er ideen om en allmektig skaper en nødvendighet for å finne den meningen. En gud som har skapt hver og en av oss, som elsker oss og har en intensjon med hvert eneste menneske han setter her på jordens overflate. De lever sine liv for ham, følger hans bud og føler hans nærvær og trygghet. De trenger ikke en ytterligere forklaring på livets gang enn den religionen kan tilby. Det følger med en hel pakke, som inneholder en forklaring på hvor vi kommer fra, hva vil skal gjøre mens vi er her, og hva som skjer etterpå. Menneskene som tror, kan stå sammen om å tilbe og takke sin skaper, kjenne et fellesskap og en trygghet i sin tro på at han er med i alle livets store og små begivenheter.

Hva da med meg? Hva finner jeg mening i, når jeg ikke klarer å finne ro i den forklaringen som de troende har? Hvordan forklarer jeg alt dette, eller trenger jeg kanskje ikke en forklaring i det hele tatt? Hva sier jeg til meg selv de dagene jeg føler at tilværelsen mangler mening?

Jo, da tenker jeg at dette kanskje er alt jeg får, men det er jammen ikke lite! Tenk på alt livet har å tilby! Ja vel, så høres jeg kanskje ung og naiv ut når jeg sier at livet er mye lengre enn vi ofte tenker, men jeg tror det er noe i det. Mange gamle er veldig fornøyde med livet de har levd, de er “mette av dage”, som man sier. De ser på nye generasjoner, ofte sine egne barn og deres barn igjen, som har lært av dem og blitt voksne, reflekterte mennesker. De tenker kanskje at det er en slags måte å leve videre på, gjennom påvirkningen de har hatt på unge menneskers liv, og gjennom minnene de tar med seg videre. Kanskje er det nok?

I kveld skal jeg besøke klosteret på Majorstua i Oslo.

Jeg skal møte mennesker som lever med og for en Gud.

De har en tro jeg har stor respekt og ydmykhet overfor.

Jeg tror vel også på noe.

På solas livgivende kraft.

På musikkens evne til å gi mening og glede i tilværelsen.

På årstidenes evige kretsløp.

På menneskenes verdi, potensial og ansvar.

Hva tror du på?

Luksus

I min New Oxford American Dictionary står det følgende om “luxury”: The state of great comfort and extravagant living.

De siste dagene kan beskrives som luksus. Noen netter på hotell, flereretters middager, på restaurant flere ganger om dagen... “Sauementaliteten” som oppstår når noen ordner og fikser alt for meg, og jeg bare trenger å følge flokken for å bli oppvartet. Å ikke måtte eller skulle noe som helst, bare nyte, glede meg over livet og opplevelsene, glede meg over de flotte menneskene som nyter sammen med meg. Det er luksus.

Stockholm by night

Plutselig var jeg tilbake i virkeligheten, men likevel ikke helt. Litt luksus i hverdagen er ikke å forakte. En tirsdagslunsj på Bristol, for eksempel. En følelse av å være i en film, i en atmosfære så langt fra kantina på Blindern som man kommer, nesten. Byens høyeste smørbrød, en kanne med deilig svart kaffe, taffelmusikk og dype skinnmøbler. Luksus.

Livet er som en sjokoladeeske. Søtt og godt!

Scener fra en bygård

Jeg bor i en gammel bygård i Oslo, en sånn med flere stuer på rad, pikeværelse ved kjøkkenet og store, forseggjorte trappeoppganger. Bygningen er fra en tid hvor byen var mye mindre enn i dag, den lå en gang i utkanten, i en slags forstad, og bygårdene forandrer seg jo lenger unna Karl Johan du kommer. Det er ikke mange år siden området rundt universitetet bare var jorder.

(Bilde herfra)

I bygårdene er det mange som har utsikt rett inn i andres bygårder, inn i andres stuer og soverom, inn i andres hverdager. Det er en studie av mennesker, der de er seg selv, hjemme i tryggheten, sammen med dem de liker aller best. Selv har jeg vinduer mot en park, med store trær og små veier. Det er bedre enn en hvilken som helst stue, for parken er full av liv, en deilig blanding av naturens endringer gjennom ukene, og menneskenes trofaste bruk av den grønne lunga, til jogging, trilletur, lufting av bikkja, skravletur med venner, eller bare en hyggelig vei fra A til B.

I går morges så jeg ut i parken, og der stod det en mann. Han hadde vinterjakke og bag over skulderen, han så ut som byfolk flest, på vei til jobb på morgenkvisten. Det rare var at han stod der midt i krysset - og pussa tennene! Jeg måtte undre meg over hvorfor han stod sånn, det er jo ikke noe man ser hver dag. Kanskje hadde han dårlig tid? Han så fryktelig avslappa og lite stressa ut, pussa nøye hver jeksel som om han stod hjemme på badet. Kanskje var han kasta ut av kona? Men likevel - pusse tenner i parken? Kanskje han var på vei til tannlegen? Men hvorfor ikke pusse tennene der? Noen som har noen bedre forslag?

I morgen drar jeg på bytur til söta bror, og jeg håper jeg finner både bygårder og byparker, som både gleder og overrasker meg. Ha en fin helg så lenge!:)

Menneskets beste venn

I dagens utgave av A-magasinet kan man lese om menneskenes forhold til dyrene. Journalist Ola Henmo har fulgt tre kalvers reise fra gård til butikk, tre av de heldige som levde på økologisk drevet gård, og som har hatt det godt det halve året de fikk leve. Under overskriften “Til å spise opp” tar han for seg forholdet vårt til husdyrene sammenliknet med det til kjæledyrene våre. Han siterer forfatter Jonathan Safran Foer, som “ironiserer over hvordan franskmenn elsker sine hunder, men spiser sine hester; spanjoler elsker sine hester, men spiser kuer; indere elsker sine kuer, men spiser (i likhet med en rekke andre folkeslag) hunder”. Hvorfor skal vi spise noen, og elske andre?

Jeg får en rar følelse i magen av å lese denne reportasjen. Litt på grunn av detaljerte beskrivelser av selve slakteprosessen, men mest fordi jeg ikke vet helt hvordan jeg skal reagere på det hele. Teksten kan opplyse om at nesten 85 000 dyr dør under transport til slakteri hvert år, at kylling og kalkun kan fraktes i opptil 12 timer ifølge reglene, og at vi nordmenn tenker minst på dyrevelferd av alle europeere når vi handler kjøtt. Det er store etiske spørsmål knyttet til dette, og jeg skal ikke forville meg for langt inn i temaet, det gir meg bare en litt vond smak i munnen neste gang jeg spiser kjøtt (noe jeg helt sikkert har godt av, hvorfor driver jeg og lukker øynene hele tida?). Det jeg derimot synes er filosofisk interessant og spennende, er hvordan vi kulturelt og historisk har så ulikt syn på ulike dyreslag og deres plass i livene våre. I barnehagen min hadde vi kyllinger som “kjæledyr”, selv om det hele tida var klart for oss at dette var skapninger vi stadig kunne finne på middagsbordet hjemme. Jeg har vokst opp med å være med veterinærmammaen min i fjøset, og klappa kalver og bar på grisunger. Jeg hadde så lyst på et lam i hagen jeg kunne kose med, de var jo så myke og fine. Hvorfor syntes jeg likevel at det var helt i orden å spise dem? Hvordan kan vi med god samvittighet pleie dem og passe på dem i noen måneder, før vi slakter og steker og sluker dem?

Jeg liker å tenke på Løvenes konge, en av barndommens aller beste filmer, hvor moralen er “lev og la leve”, eller “spis og bli spist”. Vi er alle del av livets sirkel, en evig runddans av biologiske prosesser. Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Kanskje er det et slikt evig liv vi har i vente, ved at våre kropper gir næring til blomstene på grava vår, som våre etterkommere steller med? Dette var kanskje en digresjon, men jeg prøver vel bare å rettferdiggjøre at jeg spiser kjøtt fra levende skapninger. Miljømessig sett er det ingen tvil om at vi bør produsere mindre kjøtt, og ikke forvente at det skal være så billig. Men veien derfra til vegetarianisme, er veldig lang for mange av oss, som alltid har hatt ulike typer kjøtt som en viktig og sentral del av kostholdet. Jeg hørte en fyr på radioen en gang, som var så glad i kjøtt at han sa “jeg blir heller kannibal enn vegetarianer”. En litt ekkel spøk, kanskje, men det sier jo noe om hvor glad vi er i et skikkelig kjøttstykke.

Kanskje blir det likevel vegetarpizza denne helga...

Murre (gammel og halvblind) sitter ved bordet...

...mens vi spiser oksetunge.

De små ting

Ofte er det viktig å huske å ta et steg tilbake, se "det store bildet", og få et overblikk over situasjonen, uansett hva det måtte være. Men noen ganger er det like viktig å gå nærmere, ta en skikkelig titt på de små tingene, om det så måtte bety at du mister overblikket et lite øyeblikk. Det er verdt det.

På hytta i juli

Jotunheimen i august

Hytta i januar

Takknemlig

Herlighet, så godt jeg har det. Jeg kjenner en matthet, en utilstrekkelighet og ydmykhet i den lykke jeg har blitt tildelt. Hvorfor i all verden skulle jeg være en av dem som ble født inn i en velfungerende og raus familie som har gitt meg alle ressurser og muligheter til å gjøre det jeg vil? Hvorfor skulle akkurat jeg få alt jeg trenger og mye, mye mer? Hva har jeg gjort for å fortjene det, og hvis jeg bare er plassert her, hva kan jeg gjøre for å "gjøre opp for" alt jeg har fått? Noen ganger gnager samvittigheten min, sier at noe er feil, verden er ikke sånn den burde være. Andre ganger legger jeg det bort, stenger det ute, og klarer å nyte. Nyte livet og dagene og tryggheten og alt det gode i menneskene jeg treffer. Da tar jeg meg selv i å tenke at verden er full av sultne barn uansett om jeg tar det inn over meg eller ikke. Verden blir ikke bedre av at jeg har dårlig samvittighet? Eller?

Kanskje kan det få meg til å gi av det jeg har, når jeg kan. Kanskje må det være sånn at jeg rives mellom en vond smak i munnen og en avslappende takknemlighet. Takknemligheten må tross alt være bedre enn et evig jag etter mer? Jeg tror det lureste jeg kan gjøre, er å tenke. Sette ting i perspektiv. Være takknemlig for alt jeg har. Dele når jeg kan. Nyte.

Dette innlegget kunne blitt uendelig langt, kjenner jeg. Har en følelse av at det kommer mer om disse emnene senere... Det er så store spørsmål at jeg nesten drukner i dem noen ganger. Mine små ord yter dem heller ikke rettferdighet. Så derfor stopper jeg nå. Men hvis du leser dette: husk å være litt takknemlig i dag!