Takknemlig

Herlighet, så godt jeg har det. Jeg kjenner en matthet, en utilstrekkelighet og ydmykhet i den lykke jeg har blitt tildelt. Hvorfor i all verden skulle jeg være en av dem som ble født inn i en velfungerende og raus familie som har gitt meg alle ressurser og muligheter til å gjøre det jeg vil? Hvorfor skulle akkurat jeg få alt jeg trenger og mye, mye mer? Hva har jeg gjort for å fortjene det, og hvis jeg bare er plassert her, hva kan jeg gjøre for å "gjøre opp for" alt jeg har fått? Noen ganger gnager samvittigheten min, sier at noe er feil, verden er ikke sånn den burde være. Andre ganger legger jeg det bort, stenger det ute, og klarer å nyte. Nyte livet og dagene og tryggheten og alt det gode i menneskene jeg treffer. Da tar jeg meg selv i å tenke at verden er full av sultne barn uansett om jeg tar det inn over meg eller ikke. Verden blir ikke bedre av at jeg har dårlig samvittighet? Eller?

Kanskje kan det få meg til å gi av det jeg har, når jeg kan. Kanskje må det være sånn at jeg rives mellom en vond smak i munnen og en avslappende takknemlighet. Takknemligheten må tross alt være bedre enn et evig jag etter mer? Jeg tror det lureste jeg kan gjøre, er å tenke. Sette ting i perspektiv. Være takknemlig for alt jeg har. Dele når jeg kan. Nyte.

Dette innlegget kunne blitt uendelig langt, kjenner jeg. Har en følelse av at det kommer mer om disse emnene senere... Det er så store spørsmål at jeg nesten drukner i dem noen ganger. Mine små ord yter dem heller ikke rettferdighet. Så derfor stopper jeg nå. Men hvis du leser dette: husk å være litt takknemlig i dag!