Jeg var på søndagstur med foreldrene mine i går. Vi tusla opp til Vealøs, tv-tårnet øst for Skien, brant bål og stekte pinnebrød. Jeg var åtte år igjen. Rart hvordan jeg alltid føler meg litt som et barn når jeg kommer hjem til barndomshjemmet! Eller, kanskje ikke egentlig, når jeg tenker meg om...
Det som derimot er rart, er at mormor også føler seg litt som et barn. Da jeg besøkte henne i helga, var hun egentlig på vei ut for å besøke foreldrene sine, det var jo så lenge siden hun hadde sett dem. Det stemmer jo, forsåvidt...
Tid er rart. Jeg var på kafe med noen venninner i dag, og vi snakket om framtida. Det er noe rart med framtida, den er jo bare tåkete og ganske omtrentlig. Vi kan jo regne det som ganske sikkert at vi får søndagens time tilbake om et halvt år. Verden er akkurat den samme etter femten år, når man brenner bål i skogen. Og sannsynligvis kommer det en dag når mormor ikke lenger vet hvem jeg er når jeg kommer på besøk. Men jeg vet ikke.
Det eneste vi vet, er at framtida kommer én dag av gangen. Mer trenger vi kanskje ikke å vite?
