onsdag 17. februar 2010

Mon tro...


Hvilken betydning har jeg for verden rundt meg? Er jeg ikke egentlig overflødig som et levende vesen på jorda? Betyr det noe at jeg finnes? For folk som kjenner meg, så hadde det jo betydd noe om jeg plutselig ble borte, men det hadde ikke hatt noe å si til eller fra dersom jeg aldri hadde vært innom verden i utgangspunktet. Kanskje det ikke finnes noen hensikt ved min tilstedeværelse, min eksistens, min person? Er ikke det en deprimerende tanke?


Den får meg i alle fall til å tenke på hva folk gjør for å finne mening i tilværelsen. For mange er ideen om en allmektig skaper en nødvendighet for å finne den meningen. En gud som har skapt hver og en av oss, som elsker oss og har en intensjon med hvert eneste menneske han setter her på jordens overflate. De lever sine liv for ham, følger hans bud og føler hans nærvær og trygghet. De trenger ikke en ytterligere forklaring på livets gang enn den religionen kan tilby. Det følger med en hel pakke, som inneholder en forklaring på hvor vi kommer fra, hva vil skal gjøre mens vi er her, og hva som skjer etterpå. Menneskene som tror, kan stå sammen om å tilbe og takke sin skaper, kjenne et fellesskap og en trygghet i sin tro på at han er med i alle livets store og små begivenheter.



Hva da med meg? Hva finner jeg mening i, når jeg ikke klarer å finne ro i den forklaringen som de troende har? Hvordan forklarer jeg alt dette, eller trenger jeg kanskje ikke en forklaring i det hele tatt? Hva sier jeg til meg selv de dagene jeg føler at tilværelsen mangler mening?


Jo, da tenker jeg at dette kanskje er alt jeg får, men det er jammen ikke lite! Tenk på alt livet har å tilby! Ja vel, så høres jeg kanskje ung og naiv ut når jeg sier at livet er mye lengre enn vi ofte tenker, men jeg tror det er noe i det. Mange gamle er veldig fornøyde med livet de har levd, de er “mette av dage”, som man sier. De ser på nye generasjoner, ofte sine egne barn og deres barn igjen, som har lært av dem og blitt voksne, reflekterte mennesker. De tenker kanskje at det er en slags måte å leve videre på, gjennom påvirkningen de har hatt på unge menneskers liv, og gjennom minnene de tar med seg videre. Kanskje er det nok?


I kveld skal jeg besøke klosteret på Majorstua i Oslo.

Jeg skal møte mennesker som lever med og for en Gud.

De har en tro jeg har stor respekt og ydmykhet overfor.


Jeg tror vel også på noe.

På solas livgivende kraft.

På musikkens evne til å gi mening og glede i tilværelsen.

På årstidenes evige kretsløp.

På menneskenes verdi, potensial og ansvar.


Hva tror du på?


1 kommentar:

  1. Du er så dyp! Også på en helt vanlig onsdag..

    Én ting er hvertfall være sikkert, og det er at du ikke er overflødig! Jeg mener, hva hadde ÅsTo vært uten Ås? "To" liksom? Det gir jo ikke noen mening.. Det trengs rett og slett en Åste i min verden!

    Glad i deg<3

    SvarSlett