Filler

Filler faller fra himmelen, som ut av ingenting daler de sakte og lydløst mot meg. Jeg legger hodet bakover og kjenner prikkingen mot ansiktet, det er kaldt og rart. Som å bade i vannsprederen i sakte film, bare mykere.

Noen ganger må man ut i skogen og stillheten. La de store snøfillene treffe huden isende mykt. Himmelens korrekturlakk dekker alle tankene for en liten stund, stryker over og gir blanke ark, som gir plass for nye tanker. Tilbake i byen finner jeg menneskene, lydene og tingene, “farjestifter tel”, som fyller hodet og får tida til å suse avsted.

I skogen går alt litt langsommere, når himmelen faller ned.