Scener fra en bygård

Jeg bor i en gammel bygård i Oslo, en sånn med flere stuer på rad, pikeværelse ved kjøkkenet og store, forseggjorte trappeoppganger. Bygningen er fra en tid hvor byen var mye mindre enn i dag, den lå en gang i utkanten, i en slags forstad, og bygårdene forandrer seg jo lenger unna Karl Johan du kommer. Det er ikke mange år siden området rundt universitetet bare var jorder.

(Bilde herfra)

I bygårdene er det mange som har utsikt rett inn i andres bygårder, inn i andres stuer og soverom, inn i andres hverdager. Det er en studie av mennesker, der de er seg selv, hjemme i tryggheten, sammen med dem de liker aller best. Selv har jeg vinduer mot en park, med store trær og små veier. Det er bedre enn en hvilken som helst stue, for parken er full av liv, en deilig blanding av naturens endringer gjennom ukene, og menneskenes trofaste bruk av den grønne lunga, til jogging, trilletur, lufting av bikkja, skravletur med venner, eller bare en hyggelig vei fra A til B.

I går morges så jeg ut i parken, og der stod det en mann. Han hadde vinterjakke og bag over skulderen, han så ut som byfolk flest, på vei til jobb på morgenkvisten. Det rare var at han stod der midt i krysset - og pussa tennene! Jeg måtte undre meg over hvorfor han stod sånn, det er jo ikke noe man ser hver dag. Kanskje hadde han dårlig tid? Han så fryktelig avslappa og lite stressa ut, pussa nøye hver jeksel som om han stod hjemme på badet. Kanskje var han kasta ut av kona? Men likevel - pusse tenner i parken? Kanskje han var på vei til tannlegen? Men hvorfor ikke pusse tennene der? Noen som har noen bedre forslag?

I morgen drar jeg på bytur til söta bror, og jeg håper jeg finner både bygårder og byparker, som både gleder og overrasker meg. Ha en fin helg så lenge!:)