torsdag 20. mai 2010

Potensial


Da jeg syklet hjem fra Blindern i dag, datt dette ordet ned i hodet på meg.
Potensial.

Hva betyr det egentlig for oss? Er det noe man skal finne, hente ut, gripe tak i og utvikle? Er det en slags inspirator, i en prosess mot et bedre selv? Men kanskje samtidig en frustrerende påminnelse om vår egen utilstrekkelighet, fordi vi aldri vil nå et punkt hvor vi er den beste vi har mulighet til å være? Er kanskje det potensielle i oss en nødvendighet, fordi vi, den dagen vi ikke har mer av det, har tapt? Eller har vi vunnet?

Et menneske vil alltid ha potensialet i seg, til utvikling den ene eller andre veien. Noe annet er bare et tenkt tilfelle, for hvordan i all verden skulle noen kunne nå en absolutt topp, "runde" seg selv, som et tv-spill med brett og baner? Selv Bach og Einstein må ha hatt mye å gå på, kanskje til og med mer enn oss andre dødelige. Jo mer du vet og kan, jo mer vet du at du ikke vet og kan, heter det. Hvor mye kan egentlig ett menneske kunne i løpet av et liv?

Jeg lurer på hva som ligger latent i meg? Jeg gleder meg til å finne det ut. Om jeg så bare skulle finne en brøkdel av det. Det er jo egentlig en deilig tanke, at man kan strekke seg så langt man vil, mot ny kunnskap, ny viten, nye evner, og det vil aldri ta slutt. Samtidig er det noen ganger fristende å ikke ville innse hvor lite vi egentlig vet.

Da kan man ta seg en is i sola. Det er helt greit.

1 kommentar: